Et nyfødt barn blir funnet forlatt i Mogadishu, Somalia i slutten av mars 2015. Barnet, en liten gutt, blir forsøkt tatt vare på av en ung kvinne som oppdaget den forlatte gutten. Gutten er anslagsvis født et par måneder for tidlig, hans biologiske foreldre gir seg ikke til kjenne og han er i tillegg født med vannhode. Kanskje det er derfor hans biologiske foreldre forlot ham, at de innså at de ikke hadde mulighet til å gi gutten et liv. Uten riktig omsorg og medisinsk behandling har i hvert fall ikke gutten store sjanser for et normalt liv. Om han vil kunne ha et liv i det hele tatt.
Under to måneder senere, i midten av mai, beslutter den unge kvinnen som har forsøkt å ta vare på han at hun ikke har mulighet til å gi gutten omsorg i det hele tatt. Det ble en for stor oppgave for henne. Hun tar kontakt med sosialtjenesten i sin bydel og forteller om sin beslutning.
På samme tid er Ayan i Somalia. Hun er opprinnelig fra Somalia, nå svensk statsborger, gift og bosatt i Norge. I samråd med sin ektemann, Glenn, har hun for en periode valgt å forlate sitt liv i Norge for å skaffe tilbake et hus i hennes families eie, som i over 15 år urettmessig har blitt okkupert av en kvinne. Grunnet borgerkrig i Somalia og ingen regjering, har det ikke vært mulig å få huset tilbake tidligere. Siden 2012 har imidlertid en ny regjering satt i gang forsøket på igjen å få et velfungerende land. Etter å ha hørt at myndighetene skal sørge for at eiendommer blir gitt tilbake til de riktige eiere, reiste Ayan til Somalia februar 2015 for rettmessig få tilbake det nevnte huset i sin families eie.
Gleden er stor over å få lov til å gi et foreldreløst barn en ny sjanse til et liv.
Ismail 17. mai 2015
Under sitt opphold i Somalia, i midten av mai 2015, kommer Ayan i kontakt med en sosialarbeider i Mogadishu. Han forteller om denne lille gutten – Ismail, født to måneder for tidlig og med sine helsemessige utfordringer, som har behov for nye foreldre. Ayan kontakter sin ektemann i Norge, og sammen beslutter de at de vil gjøre det de kan for å redde gutten og gi han et liv. De blir spurt av sosialarbeideren om de ønsker å ta på seg foreldreansvaret for Ismail, og søndag 17. mai 2015, en gledens dag i Norge, blir også en gledens dag for ekteparet som da tar over omsorgen for Ismail. Gleden er stor over å få lov til å gi Ismail muligheten til den helsehjelpen han behøver, og over å få gi et foreldreløst barn en ny sjanse til et liv.
Ayan tar umiddelbart med seg Ismail til sykehus for nærmere undersøkelse av hans helsetilstand. Legen konstaterer hydrocephalus (vannhode), men forteller også at Ismail har fått altfor dårlig omsorg og næring i sine første leveuker, og at hans nåværende helsetilstand er så dårlig at det ikke kan gjennomføres en operasjon ennå. Legen ber Ayan ta godt vare på Ismail og gi han riktig mat og omsorg, for deretter å komme tilbake en måneds tid senere for på nytt å få en vurdering av hans helsetilstand og muligheter for operasjon. Den opprinnelige årsaken til Ayans opphold i Somalia var på denne tiden så godt som ferdig, men hun og hennes ektemann i Norge er fullt ut enige om at hun skal bli værende inntil videre for å ta vare på Ismail. I Somalia blir foreldreansvar for ikke-biologiske barn overført via domstolsbehandling. For Ismail blir dette sluttført 30. mai 2015, da Ayan formelt får foreldreansvaret for Ismail.
Fem måneder senere
Ismail har nå blitt syv måneder gammel. Han er en glad liten gutt, som har hatt noen svært tøffe første levemåneder. En måned etter det første legebesøket i mai 2015 vurderte legene han sterk nok til å kunne gjennomføre operasjon for vannhode. Han ble operert i Mogadishu, Somalia i slutten av juni, en operasjon legene anslo for å være vellykket. Hans nye foreldre, Ayan og Glenn, er svært lykkelige for dette og starter prosessen for at han skal få vokse opp i Norge og at de som familie skal bli samlet igjen. Ettersom de får beskjed om at Somalia ikke har en adopsjonsordning Norge anerkjenner, må de søke om familieinnvandring via Utlendingsdirektoratet (UDI). Søknadspapirer må leveres til en utenriksstasjon med ansvar for Somalia, og de reiser derfor sammen til Nairobi, Kenya i slutten av august 2015 for å gjennomføre søknadsprosessen på formelt riktig måte. Glenn har bare mulighet for å være i Nairobi et par ukers tid grunnet jobbsituasjon og må reise tilbake til Norge i begynnelsen av september. Ayan blir værende i Nairobi sammen med Ismail mens søknadsprosessen hos UDI pågår.
Det er nå marerittet for familien starter. Tre uker etter at Glenn måtte reise tilbake til Norge, tar Ayan med seg Ismail til lege for det hun antar er en liten kontroll for forkjølelse og tett nese. Legene undersøker Ismail, og ønsker å gjøre en større kontroll ettersom de blir usikre på om det kan være komplikasjoner rundt operasjonen for vannhode gjort i Somalia. De tar CT-røntgen av Ismails hode, og finner blodansamlinger som må fjernes umiddelbart. Operasjonen i Somalia hadde ikke vært så vellykket som det i utgangspunktet så ut til. Det er dette Ismails nye foreldre hadde fryktet og hadde håpet så inderlig i hvert fall ikke ville skje før Ismail hadde kommet til Norge.
For andre gang, og i et nytt land, blir Ismail lagt på operasjonsbordet.
Tirsdag den 22. september blir dermed Ismail for andre gang, og i et nytt land, lagt på operasjonsbordet. Legen forteller at operasjonen må skje fort, og Ayan blir på sykehuset med Ismail. Operasjonen blir vellykket, blodansamlingene som i verste fall kunne kostet han livet blir fjernet. I et fremmed land uten helseforsikring blir dette en kostbar affære for familien. De må ta opp lån og er nå oppe i et nesten sekssifret beløp for operasjoner for Ismail. Dette betyr likevel ingenting i forhold til at Ismail skal ha et liv, og foreldrene er ikke i tvil om at det riktige ble gjort.
En glad gutt, Ismail 7 md. gammel, kledd i pappa Glenn sitt favorittlags farger.
På dagen Ismail blir skrevet ut fra sykehus (tilfeldighetene skulle ha det til at dette var på hans 6-måneders dag) får Ayan og Glenn den triste og sjokkerende beskjed fra UDI om at søknaden for at Ismail skal få komme til Norge har blitt avslått. UDI kan blant annet ikke se at dette er til barnets beste, og i vedtaket står det også at det ikke finnes sterke menneskelige hensyn å legge til grunn. Til tross for at regelverket fint kan godkjenne oppholdstillatelse for Ismail, ønsker UDI ikke å gi dette. De er redd for å skape presedens for det de sier kan gi mange tilsvarende saker. På direkte spørsmål om hvor mange tilsvarende saker UDI får i løpet av året, er svaret «svært få».
Ismails nye foreldre forstår ikke hvorfor det er så viktig for UDI å se på saken i et negativt lys, de er sterkt uenige i begrunnelsen og engasjerer umiddelbart advokat i forbindelse med saken. Vedtaket blir gjennom advokaten påklaget noen dager senere. Etter et par uker får de en ny trist beskjed. Klagen har også blitt avslått. UDI opprettholder sin beslutning om at Ismail ikke skal få komme til Norge. Saken blir dermed oversendt Utlendingsnemnda for ny klagebehandling.
Etter det som føles som flere slag i trynet fra UDI reiser Glenn tilbake til Nairobi for å få være noen dager sammen med sin lille familie. Dette er en svært tøff tid for familien, og de har et sterkt behov for å tilbringe noe tid sammen. Glenn har heldigvis en fleksibel arbeidsgiver og gode kolleger som støtter han i dette, og selv i en svært hektisk jobbhverdag får han kun støtteerklæringer om at det å få være litt sammen med familien er noe han bare må gjøre.
I snaue to uker er familien på tre samlet, før Glenn enda en gang må returnere til Norge og jobb. To små uker er ikke mye, men familien ser fram til et helt liv sammen. De har stor tro på at Utlendingsnemnda (UNE) skal kunne se på saken med et fornuftig og rettferdig syn, slik at Ismail og Ayan snart skal få komme til Norge. Men nok en gang skal de få et slag i trynet.
Noen dager etter Glenn kommer tilbake til Norge får familien den nye sjokkerende beskjeden. Heller ikke UNE mener det finnes grunnlag for at et lite barn skal få komme til Norge og få være sammen med sine foreldre og vokse opp hjemme i huset deres. UNE sier i sitt vedtak at dersom man ser på det som er til barnets beste, bør tillatelse gis. Allikevel velger de å legge mer vekt på de hensyn de mener taler mot at Ismail skal få komme til Norge.
Denne beslutningen føles svært urettferdig blant annet i lys av dagens flyktningsituasjon. Det virker som at dersom man kommer seg til Norge på ulovlig vis, har man store sjanser for å få oppholdstillatelse. Men dersom man forsøker å gjøre noe på lovlig vis, når man forsøker å gjøre noe bra for verden på egenhånd, når man forsøker å redde et liv, da blir man avfeid på en hjerteløs og brutal måte. Det å gi et forlatt foreldreløst barn et liv og Norge en ressurs for fremtiden er ikke ønskelig.
Istedenfor å redde ett liv, er Norge i ferd med å ødelegge tre liv.
Familien vet nå ikke hva de skal gjøre, men det er ikke aktuelt å forlate Ismail. Den lille engelen til familien fortjener fortsatt et godt liv og å få den kjærligheten foreldrene kan gi han. Men istedenfor å redde ett liv, er Norge i ferd med å ødelegge tre liv. Hva vil Norge? Skal Ismail legges tilbake på gaten der han ble funnet? Nå som han endelig har fått muligheten til et godt liv, skal det bare så brutalt rives vekk fra han igjen? Må familien si opp jobb, selge hus og starte et nytt liv i et nytt land, med minimale sjanser til personlig kontakt med øvrig familie og venner? Familien ser ikke at utøvelsen av skjønn i denne saken har vært god, og i hvert fall ikke til barnets beste. Så hva skulle vi gjort annerledes, og hva gjør vi nå…?
